Máhtteádjá mánát (Mattis` etterkommere) er en redigert versjon av den tidligere utgitte roman-trilogien til Jovnna-Ánde Vest – Árbbolaččat (Arvingene).
Handlingen skjer hovedsaklig på den fiktive Mattis-plassen på finsk siden av Tanaelvens bredder. Romanen handler om livet til Mattis´ etterkommere etter krigen og frem til 1980-tallet, da den moderne tida gjorde inntog i Sápmi.
Boka er ikke en detaljert geografisk eller historisk beskrivelse av livet i Tana-dalen, men en fortelling som følger livet til en slekt fra Tanadalen frem til i dag.
Hovedtema i trilogien er om hvordan utviklingen og den nye tiden påvirker livet i Sápmi.
Diktsamling på nordsamisk for ungdom med temaer som er tabu i Sápmi. Diktene handler blant annet om er seksuelle overgrep og diskriminering og fysisk og psykisk vold i familien, blant venner og ellers i samfunnet.
Diktene i boka beskriver også kjærlighet. De første varme møtene, hvordan kjærlighetens krefter omslutter hele personen og hjerterøtter møtes. Der er varme og tillit helt til det smertefulle sviket sårer og kutter hjerterøttene slik at kjærlighetens glør slukkes.
Anne Wuolab har gitt ut sin første diktsamling. Tittelen Suhttan betyr «sint». Wuolab utforsker vreden.
«Som barn fikk jeg ikke bli sint, for jeg skulle være flink pike. Som ung passet det seg ikke å bli sint, for jeg skulle kokettere, være behagelig og tiltrekkende og godlynt. Som voksen kvinne skulle jeg ikke bli sint, for jeg ble sintere enn de andre og sinnet mitt var farlig og kunne skremme, brenne og tilintetgjøre meg. Og nå, nå liker jeg ikke å bli sint. Lenger.«
I tradisjonell oppdragelse ble unge jenter fortalt hvordan de skulle oppføre seg. Forfatteren siterer også joiketekster og ordtak som bevis på forventninger og begrensninger som jenter blir møtt med. Hvert dikt har en intro: et synonym til vreden.
I første del (Sammen) blir leseren kjent med Mikkel, de første årene av livet hans i bygda Karasjok. Hovedpersonene i livet hans er bestemora Marit, og med Mikkels far Nils-John. Traumatiske opplevelser i Mikkels´ barndom gjør at han blir veldig knyttet til sin bestemor Marit, som er enke og bor i eget hus. Den voksne husmora tar på seg morsrollen og oppdrar og hjelper Mikkel fremover i livet. Mikkel lærer bestemora si å beherske bruken av datamaskinen og å skrive på samisk.
I romanens andre del (City Life) skjer handlingen både i Oslo og Karasjok. Mikkel liker å lage mat og flytter derfor til Oslo og begynner på kokke-utdanning. Mens han bodde nordpå så ble han glad i og ble kjæreste med en fornorsket porsanger-jente, IngBritt Knutsen. Hennes store drøm er å bli klesdesigner og derfor flytter også hun til Oslo.
Romanen er også gitt ut som e-bok under tittel City life (2025)
Románas leat guokte oasi. Vuosttas oasis (Guoibmálagaid) lohkkit besset oahpásmuvvat Mihkkala álgojagiide Márkanis (Kárášjogas). Guovddášpersovnnat leat Mihkkala áhkku Máret ja su áhčči Nils-Jovnna. Traumáhtalaš mánnávuođavásáhusaidis dihte Mihkkal darvána eanet ja eanet Máret-áhkkkosis, guhte ealaša leaskan goargadis dálustis. Eallilan dálueamit oahpista iežas bártnibártni eallima guvlui, ja Mihkkal ges láidesta áhkus dihtormáilbmái ja sámegiela čállimii. Nuba soai geahččaleaba eallimis ovddosguvlui, ovttasráđiid guoibmálagaid. Bárdni oahppá áhkustis duon ja dán eallima birra ja Máret-áhkkui fas leahkkasa dihtora geavaheami ja sámegiela čállima bokte áibbas ođđalágan máilbmi.
Nuppi oasis (City Life) guovddášbáiki leat Oslo ja Kárášjohka. Mihkkal liiko sakka kohkkemii, ja nuba son dolle oaivegávpogii koahkkaohppui. Son lea davvin ásadettiin liikostan guhkás dáruiduvvan porsáŋgguniidii Ingbritt Knutsenii. Su nieidaskihpára stuorra niehkun livččii šaddat bivttashábmejeaddjin. City Life-oasis lohkkit besset oahpásmuvvat maiddái gávpotsámiid eallimii.
«Hvem sitt land, hvem sin stemme?» kaster lys over sameksistensen mellom to befolkningsgrupper som snakker beslektede språk fra forhistorien til i dag. Verket fremhever samenes aktive forhold til finnene og staten, både under svensk og russisk styre og etter uavhengigheten.
Veier som skjærer gjennom samiske landsbyer, finske bosetninger som strekker seg stadig lenger nord, og politikk som favoriserer majoriteten – er samenes og finnenes historie rett og slett en historie om makt og tilegnelse?
Til tross for konfliktene er både offermentaliteten og fornektelsen av kolonialismen basert på overdrevne generaliseringer eller usannsynlige konklusjoner. Forholdene har alltid inkludert samarbeid og vennskap.
Finsk tekst. Boka er gitt ut også som e-bok og lydbok.
Kenen maa, kenen ääni? valottaa kahden sukulaiskieltä puhuvan väestön rinnakkaineloa esihistoriasta nykypäivään. Teos nostaa etualalle saamelaisten aktiiviset suhteet suomalaisiin ja valtioon niin Ruotsin ja Venäjän alaisuudessa kuin itsenäistymisen jälkeen.
Lapinkyliä halkovia maanteitä, yhä pohjoisemmas ulottuvaa suomalaisasutusta ja enemmistöä suosivaa politiikkaa – onko saamelaisten ja suomalaisten historia pelkkää vallan ja haltuunoton historiaa? Konflikteista huolimatta niin uhriajattelu kuin kolonialismin kieltäminenkin perustuvat liiallisiin yleistyksiin tai pitkälle vietyihin johtopäätöksiin. Suhteisiin on aina mahtunut myös yhteistyötä ja ystävyyttä.
ISBN: 9789523453296. Gaudeamus, 2025. 536 sider. Innbundet. 330.- (kan kjøpes gjennom Adlibris blant andre)
Masteroppgave i samfunnplanlegging og kulturforståelse skrevet av Tuva Nergård-Nilsen.
Masteroppgaven tar sikte på å øke forståelsen av hvordan tvangsevakueringen og nedbrenningen under krigen, endringer i næringslivet og andre lokale forhold har påvirket utviklingen i Kåfjord.
Det fokuseres spesielt på kvinnenes bidrag til stedsutvikling i et lokalsamfunn preget av svak næringsutvikling og en skjev aldersfordeling.
Hun undersøker hvordan kvinner som arbeider med håndarbeid bidrar til stedsutviklingen og hvordan deres innsats overføres til fremtidige generasjoner. Dette utforskes gjennom følgende hovedproblemstilling: Hvilke stedsutviklingsprosesser kommer til syne gjennom materielle praksiser og fortellinger blant kvinner i Kåfjord som driver med husflid?
Med viktige trekk i Kåfjords utvikling som bakteppe, tilfører kvinnenes fortellinger og praksiser flere dimensjoner til den «offentlige» historien. Studien retter oppmerksomhet mot stedsutvikling og det kvinnene skaper gjennom de materielle tingene de skaper. Samtidig som praksisene fremmer skaperglede og bærekraft, forteller de om identitetsforhandlinger, en omstridt kulturarv og usikre fremtidsutsikter.
Sveriges siste naturskoger er livsviktige for reindriften og den samiske kulturen. Men respekteres samenes rettigheter av de store skogbruksselskapene? Denne rapporten fra Greenpeace og organisasjonen Renskog gir et dystert bilde.
I rapporten undersøkes det hvordan de to store skogbruksselskapene SCA og Holmen opptrer i Sápmi. Til tross for at selskapene er sertifisert i henhold til FSC-bærekraftsmerket, som er basert på internasjonalt anerkjente prinsipper for menneskerettigheter, viser rapporten alvorlige mangler i hvordan de respekterer samenes rettigheter.
Casestudien i rapporten, som fulgte samplanleggingsprosesser mellom Ohredahke Sameby og SCA, og Vilhelmina Södra Sameby og Holmen, bekrefter dette bildet. Den viser eksempler på hvordan selskapene ikke følger FSC-standarder, legger press på og noen ganger hugger ned skog uten engang å involvere de berørte samebyene.
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer.
Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger på historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige på 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Suvi Wests humoristiske, skarpe og kompromissløse debutroman konfronterer forventninger til kvinner, byrden av synd, skam, tapt glede og ens eget jeg. Finsk tekst.
Filmregissør Suvi West oppdager at hun har signert en publiseringsavtale for en sakprosabok som skal handle om sterke samiske kvinner og samisk mytologi, samenes spesielle tilknytning til naturen og lignende. Bokprosjektet har allerede et stipend, ettersom det er et svært viktig tema.
Suvi vender tilbake til Sápmi for å skrive, selv om hun slett ikke er sikker på hvor viktig sakprosaboken hun skriver vil bli.
Heldigvis tar mannen vare på barnet og gir henne ro til å skrive. Hindringer for skrivingen inkluderer ikke bare hennes egne minner fra ungdommen og ekskjærestene, men også den mystiske historiehøyden, hvorfra fullstendig irrelevante historier dukker opp i Suvis sinn. Så har vi den hensynsløse Flow-Suvi, som bare vil feste. Tiden går, og forlaget begynner å spørre om manuskriptet. Hva slags historie forteller Suvi?
Romanen er også gitt ut som e-bok og lydbok.
Elokuvaohjaaja Suvi West huomaa tehneensä kustannussopimuksen tietokirjasta, joka käsittelee vahvoja saamelaisnaisia ja saamelaista mytologiaa, saamelaisten erityistä luontoyhteyttä ja sen sellaista. Kirjahankkeella on jo apurahakin, onhan kyseessä Hyvin Tärkeä Aihe.
Suvi palaa kotiseuduilleen Saamenmaalle ja vetäytyy kirjoittamaan, vaikkei ole ollenkaan varma, miten tärkeä tietokirja kirjoitetaan. Onneksi mies hoitaa lapsen ja antaa kirjoitusrauhaa. Kirjoittamisen esteiksi muodostuvat paitsi omat nuoruusmuistot ja entiset poikaystävät, myös salaperäinen Tarinoiden kumpu, josta pukkaa Suvin mieleen aivan asiaankuulumattomia kertomuksia. Sitten on vielä holtiton Flow-Suvi, joka haluaa vain bilettää. Aika kuluu ja kustantaja alkaa kysellä käsikirjoituksen perään. Millaisen tarinan Suvi kertoo?
Suvi Westin hauskassa, skarpissa ja kuvia kumartelemattomassa esikoisromaanissa kohdataan naisiin kohdistuvat odotukset, syntien taakka, häpeä, kadotettu ilo sekä oma itse. Lukijat saavat kohdata aivan uudenlaisen tähden kirjallisella kartalla: Suomen ja Saamenmaan Miranda Julyn.
ISBN: 9789515262035. Kustantamo S & S, 2025. 379 sider. Innbundet. 291,- (kan kjøpes gjennom Adlibris blant andre)
Katri Somby går gjennom historien til samebevegelsen og deres kamp. Historien viser også hvor viktig denne kampen var for globale urfolksrettigheter. Engelsk tekst, med sammendrag på engelsk, nordsamisk og norsk.
Avhandlingen tar for seg samebevegelsens strategier fra 1968 til 1990, med fokus på samenes politiske, aktivistiske og interseksjonelle bevegelser i Norden. I 1968 ble samene i de nordiske land betegnet som en minoritet.
Men som et resultat av internasjonalt arbeid og samfunnsutviklingen avsluttes forskningsperioden med Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990. Et sentralt tema i denne studien er på hvilken måte Nordisk sameråds (NSC) rolle var i utviklingen av samenes rettigheter, både regionalt og internasjonalt. NSC søkte politisk godkjenning i nasjonale og internasjonale plattformer som FN og deltok i Verdensrådet for urfolk (WCIP), som de var med på å danne. Hva var strategiene, og hva var resultatene?
Studien peker på viktige begivenheter som Alta-kampen (1979-1981), der samiske aktivister brukte urfolksrettigheter som argument for å utfordre norsk samepolitikk og gjennom dette påvirket en felles nordisk samepolitikk. Denne kampen samlet samenes bevegelse og skapte større internasjonal oppmerksomhet rundt samiske spørsmål.
This thesis examines the strategies of the Sámi movement from 1968 to 1990, focusing on the Sámi’s political, activist, and intersectional movements in the Nordic region. In 1968, the Sámi were considered a minority in most Nordic countries. However, as a result of international efforts and societal developments, the research period concludes with Norway’s ratification of ILO Convention No. 169 in 1990. A central theme of this study is the role of the Nordic Sámi Council (NSC) in the development of Sámi rights, both regionally and internationally. The NSC sought political recognition through national and international platforms such as the UN and participated in the World Council of Indigenous Peoples (WCIP), which they helped to establish. What were the strategies, and what were the results?
The thesis highlights significant events such as the Alta struggle (1979-1981), where Sámi activists used Indigenous rights as an argument to challenge Norwegian Sámi policy, which also influenced a shared Nordic Sámi policy. This struggle unified the Sámi movement and generated greater international attention to their cause. The Sámi women’s movement, established in the mid-1980s, faced intersectional challenges in relation to both the Sámi movement and the Nordic women’s movement. The Sámi’s participation in the global Indigenous movement through organisations like WCIP helped them gain international political legitimacy. However, internal tensions within WCIP eventually led the NSC to seek independence from the organisation by the late 1980s and this process in examined thoroughly.
The thesis also discusses symbolic actions taken by the Sámi, such as the formal creation of a flag and the establishment of national symbols. Ultimately, the Sámi contributed significantly to the global Indigenous movement, particularly by the work with ILO Convention No. 169, which set international standards for Indigenous rights.
