Sveriges siste naturskoger er livsviktige for reindriften og den samiske kulturen. Men respekteres samenes rettigheter av de store skogbruksselskapene? Denne rapporten fra Greenpeace og organisasjonen Renskog gir et dystert bilde.
I rapporten undersøkes det hvordan de to store skogbruksselskapene SCA og Holmen opptrer i Sápmi. Til tross for at selskapene er sertifisert i henhold til FSC-bærekraftsmerket, som er basert på internasjonalt anerkjente prinsipper for menneskerettigheter, viser rapporten alvorlige mangler i hvordan de respekterer samenes rettigheter.
Casestudien i rapporten, som fulgte samplanleggingsprosesser mellom Ohredahke Sameby og SCA, og Vilhelmina Södra Sameby og Holmen, bekrefter dette bildet. Den viser eksempler på hvordan selskapene ikke følger FSC-standarder, legger press på og noen ganger hugger ned skog uten engang å involvere de berørte samebyene.
Katri Somby går gjennom historien til samebevegelsen og deres kamp. Historien viser også hvor viktig denne kampen var for globale urfolksrettigheter. Engelsk tekst, med sammendrag på engelsk, nordsamisk og norsk.
Avhandlingen tar for seg samebevegelsens strategier fra 1968 til 1990, med fokus på samenes politiske, aktivistiske og interseksjonelle bevegelser i Norden. I 1968 ble samene i de nordiske land betegnet som en minoritet.
Men som et resultat av internasjonalt arbeid og samfunnsutviklingen avsluttes forskningsperioden med Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990. Et sentralt tema i denne studien er på hvilken måte Nordisk sameråds (NSC) rolle var i utviklingen av samenes rettigheter, både regionalt og internasjonalt. NSC søkte politisk godkjenning i nasjonale og internasjonale plattformer som FN og deltok i Verdensrådet for urfolk (WCIP), som de var med på å danne. Hva var strategiene, og hva var resultatene?
Studien peker på viktige begivenheter som Alta-kampen (1979-1981), der samiske aktivister brukte urfolksrettigheter som argument for å utfordre norsk samepolitikk og gjennom dette påvirket en felles nordisk samepolitikk. Denne kampen samlet samenes bevegelse og skapte større internasjonal oppmerksomhet rundt samiske spørsmål.
This thesis examines the strategies of the Sámi movement from 1968 to 1990, focusing on the Sámi’s political, activist, and intersectional movements in the Nordic region. In 1968, the Sámi were considered a minority in most Nordic countries. However, as a result of international efforts and societal developments, the research period concludes with Norway’s ratification of ILO Convention No. 169 in 1990. A central theme of this study is the role of the Nordic Sámi Council (NSC) in the development of Sámi rights, both regionally and internationally. The NSC sought political recognition through national and international platforms such as the UN and participated in the World Council of Indigenous Peoples (WCIP), which they helped to establish. What were the strategies, and what were the results?
The thesis highlights significant events such as the Alta struggle (1979-1981), where Sámi activists used Indigenous rights as an argument to challenge Norwegian Sámi policy, which also influenced a shared Nordic Sámi policy. This struggle unified the Sámi movement and generated greater international attention to their cause. The Sámi women’s movement, established in the mid-1980s, faced intersectional challenges in relation to both the Sámi movement and the Nordic women’s movement. The Sámi’s participation in the global Indigenous movement through organisations like WCIP helped them gain international political legitimacy. However, internal tensions within WCIP eventually led the NSC to seek independence from the organisation by the late 1980s and this process in examined thoroughly.
The thesis also discusses symbolic actions taken by the Sámi, such as the formal creation of a flag and the establishment of national symbols. Ultimately, the Sámi contributed significantly to the global Indigenous movement, particularly by the work with ILO Convention No. 169, which set international standards for Indigenous rights.
Norge, Sverige og Finland gjør ikke nok for å ivareta urfolksrettigheter i naturinngrep knyttet til det grønne skiftet. Det framgår av Amnestys og Samerådets nye rapport.
De har vurdert lov- og regelverk knyttet til naturinngrep for mineralutvinning og energiproduksjon i samiske områder i forhold til urfolks rett til fritt forhåndsinformert samtykke (FPIC).
De har også sett nærmere på tre ulike eksempler på naturinngrep som er planlagt eller gjennomført uten at myndighetene har respektert manglende samtykke fra de berørte samene.
Rapporten handler om klimarettferdighet i et urfolksperspektiv. Den beskriver hvordan klimaendringene truer samenes kultur og eksistens på to måter:
Direkte gjennom miljøpåvirkninger som endringer i værforhold og økosystemer
Indirekte gjennom økning i energi- og ressursutvinningsprosjekter i Sápmi, som kalles «grønn» utvikling og «ren» energiomstilling.
Rapporten tar for seg tre case-studier, vindkraftverkene på Fosen på norsk side, en planlagt nikkel-gruve i Rönnbäck på svensk side og søknader om mineralutvinning i Käsivarsi-området på finsk side.
Rapporten foreslår hvordan Norges, Sverige og Finland kan styrke sine beslutningsprosesser ved å oppfylle urfolks rett til et fritt, forhåndsinformert samtykke.
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har gitt ut denne temarapporten som redegjør for myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep der den voldsutsatte er samisk.
Rapporten gir en beskrivelse av situasjonen i dag. Hva hindrer den samiske voldsutsatte å søke hjelp, og hvilke tiltak har myndighetene iverksatt?
Tilgjengelig elektronisk som pdf: Temarapport 2018 – Vold og overgrep i samiske samfunn
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har gitt ut denne temarapporten som redegjør for myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep der den voldsutsatte er samisk.