Masteroppgave i samfunnplanlegging og kulturforståelse skrevet av Tuva Nergård-Nilsen.
Masteroppgaven tar sikte på å øke forståelsen av hvordan tvangsevakueringen og nedbrenningen under krigen, endringer i næringslivet og andre lokale forhold har påvirket utviklingen i Kåfjord.
Det fokuseres spesielt på kvinnenes bidrag til stedsutvikling i et lokalsamfunn preget av svak næringsutvikling og en skjev aldersfordeling.
Hun undersøker hvordan kvinner som arbeider med håndarbeid bidrar til stedsutviklingen og hvordan deres innsats overføres til fremtidige generasjoner. Dette utforskes gjennom følgende hovedproblemstilling: Hvilke stedsutviklingsprosesser kommer til syne gjennom materielle praksiser og fortellinger blant kvinner i Kåfjord som driver med husflid?
Med viktige trekk i Kåfjords utvikling som bakteppe, tilfører kvinnenes fortellinger og praksiser flere dimensjoner til den «offentlige» historien. Studien retter oppmerksomhet mot stedsutvikling og det kvinnene skaper gjennom de materielle tingene de skaper. Samtidig som praksisene fremmer skaperglede og bærekraft, forteller de om identitetsforhandlinger, en omstridt kulturarv og usikre fremtidsutsikter.
Sveriges siste naturskoger er livsviktige for reindriften og den samiske kulturen. Men respekteres samenes rettigheter av de store skogbruksselskapene? Denne rapporten fra Greenpeace og organisasjonen Renskog gir et dystert bilde.
I rapporten undersøkes det hvordan de to store skogbruksselskapene SCA og Holmen opptrer i Sápmi. Til tross for at selskapene er sertifisert i henhold til FSC-bærekraftsmerket, som er basert på internasjonalt anerkjente prinsipper for menneskerettigheter, viser rapporten alvorlige mangler i hvordan de respekterer samenes rettigheter.
Casestudien i rapporten, som fulgte samplanleggingsprosesser mellom Ohredahke Sameby og SCA, og Vilhelmina Södra Sameby og Holmen, bekrefter dette bildet. Den viser eksempler på hvordan selskapene ikke følger FSC-standarder, legger press på og noen ganger hugger ned skog uten engang å involvere de berørte samebyene.
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer.
Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger på historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige på 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Suvi Wests humoristiske, skarpe og kompromissløse debutroman konfronterer forventninger til kvinner, byrden av synd, skam, tapt glede og ens eget jeg. Finsk tekst.
Filmregissør Suvi West oppdager at hun har signert en publiseringsavtale for en sakprosabok som skal handle om sterke samiske kvinner og samisk mytologi, samenes spesielle tilknytning til naturen og lignende. Bokprosjektet har allerede et stipend, ettersom det er et svært viktig tema.
Suvi vender tilbake til Sápmi for å skrive, selv om hun slett ikke er sikker på hvor viktig sakprosaboken hun skriver vil bli.
Heldigvis tar mannen vare på barnet og gir henne ro til å skrive. Hindringer for skrivingen inkluderer ikke bare hennes egne minner fra ungdommen og ekskjærestene, men også den mystiske historiehøyden, hvorfra fullstendig irrelevante historier dukker opp i Suvis sinn. Så har vi den hensynsløse Flow-Suvi, som bare vil feste. Tiden går, og forlaget begynner å spørre om manuskriptet. Hva slags historie forteller Suvi?
Romanen er også gitt ut som e-bok og lydbok.
Elokuvaohjaaja Suvi West huomaa tehneensä kustannussopimuksen tietokirjasta, joka käsittelee vahvoja saamelaisnaisia ja saamelaista mytologiaa, saamelaisten erityistä luontoyhteyttä ja sen sellaista. Kirjahankkeella on jo apurahakin, onhan kyseessä Hyvin Tärkeä Aihe.
Suvi palaa kotiseuduilleen Saamenmaalle ja vetäytyy kirjoittamaan, vaikkei ole ollenkaan varma, miten tärkeä tietokirja kirjoitetaan. Onneksi mies hoitaa lapsen ja antaa kirjoitusrauhaa. Kirjoittamisen esteiksi muodostuvat paitsi omat nuoruusmuistot ja entiset poikaystävät, myös salaperäinen Tarinoiden kumpu, josta pukkaa Suvin mieleen aivan asiaankuulumattomia kertomuksia. Sitten on vielä holtiton Flow-Suvi, joka haluaa vain bilettää. Aika kuluu ja kustantaja alkaa kysellä käsikirjoituksen perään. Millaisen tarinan Suvi kertoo?
Suvi Westin hauskassa, skarpissa ja kuvia kumartelemattomassa esikoisromaanissa kohdataan naisiin kohdistuvat odotukset, syntien taakka, häpeä, kadotettu ilo sekä oma itse. Lukijat saavat kohdata aivan uudenlaisen tähden kirjallisella kartalla: Suomen ja Saamenmaan Miranda Julyn.
ISBN: 9789515262035. Kustantamo S & S, 2025. 379 sider. Innbundet. 291,- (kan kjøpes gjennom Adlibris blant andre)
Katri Somby går gjennom historien til samebevegelsen og deres kamp. Historien viser også hvor viktig denne kampen var for globale urfolksrettigheter. Engelsk tekst, med sammendrag på engelsk, nordsamisk og norsk.
Avhandlingen tar for seg samebevegelsens strategier fra 1968 til 1990, med fokus på samenes politiske, aktivistiske og interseksjonelle bevegelser i Norden. I 1968 ble samene i de nordiske land betegnet som en minoritet.
Men som et resultat av internasjonalt arbeid og samfunnsutviklingen avsluttes forskningsperioden med Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990. Et sentralt tema i denne studien er på hvilken måte Nordisk sameråds (NSC) rolle var i utviklingen av samenes rettigheter, både regionalt og internasjonalt. NSC søkte politisk godkjenning i nasjonale og internasjonale plattformer som FN og deltok i Verdensrådet for urfolk (WCIP), som de var med på å danne. Hva var strategiene, og hva var resultatene?
Studien peker på viktige begivenheter som Alta-kampen (1979-1981), der samiske aktivister brukte urfolksrettigheter som argument for å utfordre norsk samepolitikk og gjennom dette påvirket en felles nordisk samepolitikk. Denne kampen samlet samenes bevegelse og skapte større internasjonal oppmerksomhet rundt samiske spørsmål.
This thesis examines the strategies of the Sámi movement from 1968 to 1990, focusing on the Sámi’s political, activist, and intersectional movements in the Nordic region. In 1968, the Sámi were considered a minority in most Nordic countries. However, as a result of international efforts and societal developments, the research period concludes with Norway’s ratification of ILO Convention No. 169 in 1990. A central theme of this study is the role of the Nordic Sámi Council (NSC) in the development of Sámi rights, both regionally and internationally. The NSC sought political recognition through national and international platforms such as the UN and participated in the World Council of Indigenous Peoples (WCIP), which they helped to establish. What were the strategies, and what were the results?
The thesis highlights significant events such as the Alta struggle (1979-1981), where Sámi activists used Indigenous rights as an argument to challenge Norwegian Sámi policy, which also influenced a shared Nordic Sámi policy. This struggle unified the Sámi movement and generated greater international attention to their cause. The Sámi women’s movement, established in the mid-1980s, faced intersectional challenges in relation to both the Sámi movement and the Nordic women’s movement. The Sámi’s participation in the global Indigenous movement through organisations like WCIP helped them gain international political legitimacy. However, internal tensions within WCIP eventually led the NSC to seek independence from the organisation by the late 1980s and this process in examined thoroughly.
The thesis also discusses symbolic actions taken by the Sámi, such as the formal creation of a flag and the establishment of national symbols. Ultimately, the Sámi contributed significantly to the global Indigenous movement, particularly by the work with ILO Convention No. 169, which set international standards for Indigenous rights.
En vitenskapelig antologi som utforsker matkulturelle perspektiver gjennom et mangfold av fortellerstemmer. Den gir innsikt i utvalgte aspekter ved samisk, kvensk, jødisk, skogfinsk, romsk og romani/tater matkultur. Den tar sikte på å fremme forståelse for hvordan matkultur kan brukes som en ressurs i undervisning.
Antologien styrker samfunnets kunnskap om samisk og nasjonale minoriteters matkultur. Den er den første boken i sitt slag. Gjennom konkrete eksempler og teoretiske perspektiver bidrar den til å synliggjøre matkulturens rolle i å bygge kulturell forståelse og respekt.
Målgruppen for boken er barnehagelærere, grunnskolelærere, studenter og ansatte i lærerutdanningene. Den vil også være verdifull for andre som ønsker å fordype seg i matkulturens betydning i samiske og nasjonale minoriteters tradisjoner og identitet.
Antologien inneholder 16 kapitler, skrevet av 22 forfattere fra 11 ulike utdanningsinstitusjoner og ressurssenter. Grete Modell Grande, Line Husjord og Kari Ryslett er redaktører.
Norge har en spesialenhet innenfor politiet som er helt enestående i verdenssammenheng. Et politi som har som primæroppgave å forebygge konflikter og etterforske straffbare forhold knyttet tilreindrifta.
Reinpolitiet ble etablert som en forsøksordning somrene 1948 og 1949, og kom inn på statsbudsjettet i 1950. Ved hjelp av oppsyn, veiledning og straffetiltak har reinpolitiet håndhevet lover og regler for å sikre reindriftsamenes rettsbeskyttelse for sin næring. De har søkt å løse eller dempe interessekonflikter både internt i reindriftsnæringa og mellom ulike næringer.
Da Finnmarksviddas naturrikdommer ble truet av overbeskatning, ble politioppsynet forsterket, og reinpolitiet førte an i kampen for å ta vare på en spesielt sårbar natur. Viddas voktere beskriver reinpolitiets virksomhet gjennom 75 år i stor grad gjennom aktørenes erfaringer og oppfatninger. Slik får leseren ta del i de særegenheter og opplevelser som har preget reinpolitiet gjennom ulike tider.
Antologi med artikler på engelsk utgitt av Lappi universitet i Finland.
Den tar for seg digitalisering av urfolks kulturarv, og hvordan dette kan gjøres på etisk og riktig måte.
Antologien søker å øke bevisstheten, grundig diskutere digitalisering av kulturarv i et tverrfaglig perspektiv, og på denne måten formidle forskningsfunn som utdyper temaet å skape tillit til digitalisering av urfolks kulturarv.,
Redaktører er Inker-Anni Linkola-Aikio, Pigga Keskitalo, Rosa Ballardini og melanie Sarantou.
The digitising of Indigenous cultural heritage (CH) is not often debated in international research. A topical gap in research-based knowledge on the legal and ethical practices of various fields of Indigenous CH exists, for example, regarding digitisation, education, law, social processes, and creative practices.
This anthology results from a project aimed at juxtaposing southern and northern perspectives on sustainable practices for digitising indigenous CH. The book seeks to raise awareness, thoroughly discuss the digitisation of CH from a multidisciplinary perspective, and, in this way, disseminate research findings that elaborate on the topic of creating trust in digitising Indigenous CH.
The objective is to provide a holistic understanding of key challenges and propose potential novel, workable, substantive, and methodological solutions via which to navigate the legal and cultural tensions within the processes of digitising Indigenous CH in ethical ways.
Regjeringen legger årlig fram en framoverskuende stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Årets melding, Meld. St. 17 (2024-2025), har kommunale tjenestetilbud til samiske innbyggere som tema og er en oppfølging av sannhet- og forsoningskommisjonene.
I meldingen skriver de at regjeringen er opptatt av å føre en samepolitikk som sørger for at flere får tilgang til samiske språk og samisk kultur, og som bidrar til forsoning, forståelse og utvikling av samiske samfunn.
Skal Norge lykkes med å sikre samiske innbyggere gode tjenestetilbud, der språklige og kulturelle behov og rettigheter ivaretas, kreves det et godt samspill mellom ulike forvaltningsnivå.
Kommunene og fylkeskommunene har en viktig rolle i arbeidet med å sikre også samiske innbyggere gode tjenestetilbud. Norge vil ikke være i stand til å ivareta forpliktelsene som følger av både internasjonale konvensjoner og nasjonal rett dersom det ikke følges opp gjennom praktisk politikk og praktiske tiltak både på statlig, lokalt og regionalt nivå.
Pia Mariana Raattamaa Viséns andre roman Sammanflätning er en tornedalsk fortelling hvor vi tar del i livet til fem generasjoner med kvinner. Romanen skildrer et liv som er gjennomsyret av samisk kultur og samisk levemåte.
Anna og Lis-Mari møtes i mamma Fridas leilighet i en liten bygd i sørlige Norrbotten. Fridas liv nærmer seg slutten og de voksne døtrene aner fortiede historier i slektens fortid.
Fridas mormor Inga ble ført fra Karesuando-området til Piteå og Furunäset sykehus hvor hun levde til sin død i 1928. Familien så henne aldri igjen og hennes grav ble aldri funnet.
