Roman om Ingá og hennes mor og tante som kommer til sin sommerboplass og finner at den er lagt under vann av vannkraftselskapet Vattenfall. Oversatt til tysk av Hanna Granz.
Jedes Jahr im Frühling kehren sie nach dem Winter in ihr »Sommerland« am See im Nordwesten Schwedens zurück. Doch in diesem Frühjahr ist alles anders: Als die dreizehnjährige Iŋgá mit den Rentieren, Mutter und Tante das Tal erreicht, ist ihr Dorf versunken. Birken, Hütten, das Hab und Gut der Familie und vor allem das Grab des Vaters – alles unter Wasser, rücksichtslos geopfert für die Wasserkraftproduktion und den Profit der Städte im Süden.
Es beginnt ein jahrzehntelanger Kampf gegen die Mächtigen des Landes, der nicht nur die drei Frauen, sondern das ganze sámische Dorf vor eine Zerreißprobe stellt.
Elin Anna Labba erzählt die weitgehend unbekannte Geschichte ihrer Gemeinschaft und schafft ein unvergessliches Zeugnis für das Recht auf Selbstbestimmung und die tiefe Verbundenheit von Mensch und Natur. Ein hochaktueller Roman von ungeheuer erzählerischer Kraft.
ISBN: 9783103976779. Fischer, 2025. 464 sider. Innbundet. 267.- (kan kjøpes gjennom blant andre Adlibris)
Foråret, 1942. Da datteren Ingá, mor Rávdná og moster Ánne vender hjem til deres teltkåte for sommeren står samerbyen under vand. Uden forvarsel har Selskabet, den store vandkraftsindustri, opdæmmet søen i fremskridtets navn og skabt massiv hjemløshed og rådvildhed blandt samerne.
Den rebelske Rávdná kæmper en indædt kamp for Samernes ret til at bosætte sig, mens hendes pragmatiske datter Ingá kun drømmer om at lægge fortiden bag sig og bevare det liv, hun altid har kendt.
Den rebelske Rávdná kæmper en indædt kamp for Samernes ret til at bosætte sig, mens hendes pragmatiske datter Ingá kun drømmer om at lægge fortiden bag sig og bevare det liv, hun altid har kendt.
Sejl ikke til havet er fortælling om tre kvinder, som tørner sammen med den store verden, mens de prøver at finde sig selv i livet, historien og traditionerne. En episk familiesaga om et liv med forliste drømme og længsler – og om mordet på en sø, som er sit eget levende, pulserende væsen.
Oversettelse til dansk av Nanna Lund.
ISBN: 9788702421187. Gyldendal, 2025. 392 sider. Heftet. 326.- (kan kjøpes gjennom Adlibris blant andre)
Del 2 av boka som kom ut i 2021 med samme tittel. Denne boka er nok et resultat av DeanuInstituhtta sitt langvarige arbeid med innsamling av materiale om laksefisketradisjoner i Tanavassdraget.
Høsten 2017 fikk DI overlevert et unikt materiale av kartograf og etnograf Jorma Mattsson, Finland, om samiske navn på laksefiskeplasser og strand- og bygder fra Tanamunningen og helt opp til Kárášjohka og Anárjohka, i alt 4200 navn.
Boka er et samarbeidsprosjekt mellom DeanuInstituhtta og CálliidLágádus. Forfatteren av bøkene har utvidet og utviklet manuskriptet med utgangspunkt i Jorma Mattsons materiale. Materialet er blitt såpass omfattende at forlaget valgte å dele manuskripet slik at det ble 2 bøker.
Hvordan formes et folk når livsgrunnlaget utfordres, og historien blir usynliggjort?
Boka gir en grundig og tankevekkende reise gjennom sjøsamisk historie, kultur og rettigheter – fra middelalderens handel og tørrfiskproduksjon til dagens kamper om fjordfiske, havbruk og miljøvern.
Boka løfter frem sjøsamisk kunnskap, sedvane og motstandskraft i møte med statlig regulering, fornorskingspolitikk og moderne koloniale inngrep.
Her flettes rettshistorie sammen med fortellinger om fiskeri, tradisjoner, sagn og endringer i naturen, og gir et kritisk blikk på hvordan nasjonale og globale krefter har formet – og fortsatt former – sjøsamisk liv langs kysten.
Med kapitler om sannhet og forsoning, marginalisering, juridiske krav, og samtidige utfordringer som elektrifisering og havbruksutbygging, retter boka søkelyset mot det som står på spill når rettigheter, identitet og økologi veves sammen.
Et uunnværlig bidrag til forståelsen av det sjøsamiske Finnmark – og en viktig bok for alle som vil forstå dagens politiske og miljømessige stridsspørsmål i lys av historie, arv og rett.
Ellen Hofsø har gitt ut andre bok i en serie som tar utgangspunkt i den fengslende og nærmest glemte historien til pitesamene i Norge og Sverige.
Sälbmá og familien har blitt bofaste i Valnesmarka i Salten på slutten av 1600-tallet etter å ha kommet seg vekk fra gruveherrer, tvangskristning og forfølgelse i Sverige. I mange år klarer de å holde seg skjult for øvrighet og kirke og leve et liv på egne premisser. Men så kommer Thomas von Westen, samenes misjonær, og igjen blir deres åndelighet og eksistens truet. De kjemper imot med de midlene de rår over, på Teplingan samles de åndelige lederne for å knuse de onde kreftene.
På 2000-tallet sliter Kathrine med å finne ei mening med det som skjer og har skjedd rundt henne. Hvem ble begravd i Lappholla og hvorfor? Hva har en velta gravstein med det å gjøre? Og hva med forbannelsen? Hva er sant, hva er overtro og hva er bare overspente tanker? Og ikke minst: hvordan kan et nyskrevet teaterstykke gi svar og lege sår?
Knud Leem (1697–1774) var en dedikert teolog og språkmann som skrev den første samiske grammatikken. Han bodde ti år i Finnmark – først som misjonær i Porsanger og Laksefjord, og deretter som sogneprest i Alta – og skisserte beskrivelser av det han så og opplevde. Senere engasjerte han en kunstner til å lage 85 akvarelltegninger, og sammen med bildebeskrivelser utgjør dette et hittil upublisert gotisk manuskript.
Forfatterne har transkribert Leems håndskrevne kommentarer og sortert akvarellene i ni tematiske kapitler, bl.a. reindrift, arkitektur, håndverk, klesdrakt og trosforestillinger. Sammen med de praktfulle akvarellene gir tekstene et enestående innblikk i datidas oppfatning av samisk levesett.
Historiker Terje T.V. Bratberg (f. 1955) har utgitt en rekke lokalhistoriske bøker, og har tidligere vært konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, mens Jacob Nordin Andresen (f. 1998) jobber som byguide i Trondheim og har en mastergrad i historie. Tittelen på hans mastergradsoppgave fra NTNU var Dansk-norsk misjon i Trøndelag: En analyse av skildringer om misjonen overfor sørsamene i Trondhjems amt 1706–1731.
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer.
Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger på historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige på 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Katri Somby går gjennom historien til samebevegelsen og deres kamp. Historien viser også hvor viktig denne kampen var for globale urfolksrettigheter. Engelsk tekst, med sammendrag på engelsk, nordsamisk og norsk.
Avhandlingen tar for seg samebevegelsens strategier fra 1968 til 1990, med fokus på samenes politiske, aktivistiske og interseksjonelle bevegelser i Norden. I 1968 ble samene i de nordiske land betegnet som en minoritet.
Men som et resultat av internasjonalt arbeid og samfunnsutviklingen avsluttes forskningsperioden med Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990. Et sentralt tema i denne studien er på hvilken måte Nordisk sameråds (NSC) rolle var i utviklingen av samenes rettigheter, både regionalt og internasjonalt. NSC søkte politisk godkjenning i nasjonale og internasjonale plattformer som FN og deltok i Verdensrådet for urfolk (WCIP), som de var med på å danne. Hva var strategiene, og hva var resultatene?
Studien peker på viktige begivenheter som Alta-kampen (1979-1981), der samiske aktivister brukte urfolksrettigheter som argument for å utfordre norsk samepolitikk og gjennom dette påvirket en felles nordisk samepolitikk. Denne kampen samlet samenes bevegelse og skapte større internasjonal oppmerksomhet rundt samiske spørsmål.
This thesis examines the strategies of the Sámi movement from 1968 to 1990, focusing on the Sámi’s political, activist, and intersectional movements in the Nordic region. In 1968, the Sámi were considered a minority in most Nordic countries. However, as a result of international efforts and societal developments, the research period concludes with Norway’s ratification of ILO Convention No. 169 in 1990. A central theme of this study is the role of the Nordic Sámi Council (NSC) in the development of Sámi rights, both regionally and internationally. The NSC sought political recognition through national and international platforms such as the UN and participated in the World Council of Indigenous Peoples (WCIP), which they helped to establish. What were the strategies, and what were the results?
The thesis highlights significant events such as the Alta struggle (1979-1981), where Sámi activists used Indigenous rights as an argument to challenge Norwegian Sámi policy, which also influenced a shared Nordic Sámi policy. This struggle unified the Sámi movement and generated greater international attention to their cause. The Sámi women’s movement, established in the mid-1980s, faced intersectional challenges in relation to both the Sámi movement and the Nordic women’s movement. The Sámi’s participation in the global Indigenous movement through organisations like WCIP helped them gain international political legitimacy. However, internal tensions within WCIP eventually led the NSC to seek independence from the organisation by the late 1980s and this process in examined thoroughly.
The thesis also discusses symbolic actions taken by the Sámi, such as the formal creation of a flag and the establishment of national symbols. Ultimately, the Sámi contributed significantly to the global Indigenous movement, particularly by the work with ILO Convention No. 169, which set international standards for Indigenous rights.
Norge har en spesialenhet innenfor politiet som er helt enestående i verdenssammenheng. Et politi som har som primæroppgave å forebygge konflikter og etterforske straffbare forhold knyttet tilreindrifta.
Reinpolitiet ble etablert som en forsøksordning somrene 1948 og 1949, og kom inn på statsbudsjettet i 1950. Ved hjelp av oppsyn, veiledning og straffetiltak har reinpolitiet håndhevet lover og regler for å sikre reindriftsamenes rettsbeskyttelse for sin næring. De har søkt å løse eller dempe interessekonflikter både internt i reindriftsnæringa og mellom ulike næringer.
Da Finnmarksviddas naturrikdommer ble truet av overbeskatning, ble politioppsynet forsterket, og reinpolitiet førte an i kampen for å ta vare på en spesielt sårbar natur. Viddas voktere beskriver reinpolitiets virksomhet gjennom 75 år i stor grad gjennom aktørenes erfaringer og oppfatninger. Slik får leseren ta del i de særegenheter og opplevelser som har preget reinpolitiet gjennom ulike tider.
