I denne uoffisielle og morsomme boken blir du bedre kjent med den berømte artisten Taylor Swift. Vi følger hennes inspirerende reise fra oppveksten på en jultrefarm til superstjernestatus. Lær om hvordan hun aldri ga opp drømmen sin og hvorfor hun mener at alle skal få lov til å være seg selv.
Hennes Eras-turné er tidenes mest innbringende og showet skapte jordskjelv i Seattle!
Illustrert av Mariana Avila Lagunes. Oversatt til sørsamisk av Hilma Dunfjeld-Mølnvik. For aldersgruppen 6-9 år.
Gitt ut i samarbeid med Trøndelag fylkesbibliotek.
En eller annen gang etter krigen forsvant et knippe tegninger og trykkplater som den samiske kunstneren John Savio (1902-1938) hadde etterlatt seg i hjembygda Bugøyfjord. Ryktet skal ha det til at bildene ble brent, og at bålet ble tent av Isalills bestefar Paul Kolpus. Ble de faktisk brent, slik ryktene sier?
Isalill husker bestefaren som en stille mann som ofte sto i egne tanker. Hun husker ham ikke som en som brenner uerstattelig kunst i hagen, en som bidrar til utslettelsen av samisk kultur.
Det fører henne hjem, til Bugøyfjord, til John Savio selv, til bildene hans og til hva han har betydd som kunstner, for Isalill Kolpus, for den samiske kulturen og for den norske.
Kolpus kombinerer ulike sjangre. Det er både en detektivhistorie om forsvunne kunstverk, en kunsterbiografi om John Savio, en familiehistorie om fortielse og et desperat forsøk på å forstå sin egen opprinnelse. Gjennom denne undersøkelsen stiger det fram en fortelling om den samiske kulturens særegne evne til overlevelse, til tross for nasjonen Norges utrettelige forsøk på å utslette samisk kultur.
Anna i Markvatnet (1883–1969) vokste opp på et samisk småbruk i Hamarøy. Da hun var lita snakket alle rundt henne samisk, men da hun døde gjorde ingen det – etter et langt liv under fornorskning og utradering av samisk språk og kultur. Anna opplevde også den industrielle revolusjonen slå inn over landsdelen. En havneby skjøt opp av fjæra i Narvik. Båtene fikk motor. Annas onkel ble gruvearbeider i Sulis, og hun sjøl var en periode kokk ved verdens nordligste sementfabrikk, i Tysfjord.
Da Anna arbeidet som tjenestejente, ble hun nær venn av den verdenskjente forfatteren Knut Hamsun, en tidligere ukjent del av historien.
Da Hamsun senere hyllet Hitler, reddet Anna mennesker på flukt fra nettopp nazistene, med eget liv som innsats. Hun var flyktningelos og krigshelt, men hun mottok aldri noen heder mens hun levde. Tvert imot, flyktningelosene ble beskyldt for landssvik. De siste tiårene bodde Anna Pedersen Markvatnet alene i ødemarka, på barndomsgården i Markvatnet. Hun ble funnet omkommet i et vann etter et forferdelig uvær, 86 år gammel.
Billy Jacobsen (f. 1954) er journalist og forfatter. Han har bakgrunn fra blant annet pressen og NRK, og er leder av Filosofilandskap Lofoten AS.
Erindringsbok med morsomme fortellinger fra Tanabredden. De fleste er basert på Niillas A. Sombys egne minner og opplevelser. Fortellingene gir et interessant innblikk i miljøet ved Tanavassdraget siste halvdel av forrige århundre.
Nordsamisk tekst.
Somby er forfatter, fotograf og journalist fra Tana. Mest kjent er han nok som samepolitisk aktivist. I 2016 ga han ut boka Gumppe diimmus hvor han forteller om Altakonflikten, sultestreiken, brusprengningen og flukten til Canada på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
Denne boka ble gitt ut i norsk oversettelse i 2022 – I ulvens time.
Muitalusat Deatnogáttis lea vuosttamužžan Niillasa iežas muittut ja su muittuid ja fearániid vuođul šaddan somás muitalussan. Jos ohcalat amas sáni ektui šáŋŋera, de dat lea muittut, dárogillii dovddus girjjálašvuođa šáŋŋer «erindringer». Girjjis leat gal maiddái eará guovllu olbmuid muittut šaddan Niillasa muitalussan. Girjji muitalusat vuohkkasit, ja vaikke vel somát, fállet lohkkiide miellagiddevaš gova Deatnogátti mannan jahkečuođi maŋit oasi birrasiin.
Eatnašat várra muitet su «sámi aktivistan». Politihkalaš aktivista son lea leamaš, muhto son lea leamaš maiddái journalista ja govvejeaddji, ja lea leamaš mielde moanaid filmmain ge. Dasto son lea almmuhan moanaid girjjiid, maŋemuš 2016, namma Gumppe diimmus. Girji lea vuosttamužžan beakkán Áltá-akšuvnnaid birra, main Niillas šattai okta govddáš olbmuin. Niillas lea riegádan Buolbmágis 1948, ja ássá odne Deanu Šaldis.
Johanna Westesons har skrevet en biografi om sin bestefar Hjalmar Westeson, som var prest i Övertorneå og Karesuando i begynnelsen av 1900-tallet.
Han var uinteressert i politikk. Han elsket sine samer som han betraktet som barn, med en naturlig og direkte relasjon til gud. Han ble inspirert av læstadianismen og så på kirken som et rom for alle – vekkelsen, frelsen og det å møte gud var viktigere enn regelverk og dogmer.
Hun undersøker i denne biografien hvem bestefaren var. Hva tenkte han om seg selv og samene?
Den er også en dyptpløyende og personlig undersøkelse av den svenske kolonialismen, svenske fordommer og rasisme da og nå. Og kirkens sterke rolle i samepolitikken.
Svensk tekst.
Johanna Westesons farfar, Hjalmar Westeson, var präst i Övertorneå och Karesuando i början av 1900-talet. Hans mission var att föra ut guds ord och att fostra och ta hand om både samer och nybyggare i sin församling.
Under samma period drog tvångsförflyttningarna av renskötande samer i gång. Nomadskolorna (speciella sameskolor med undermålig undervisning) öppnade och rasbiologerna reste runt i Sápmi för att kategorisera befolkningen. Koloniseringen av samiska marker accelererade.
Hjalmar själv var ointresserad av politik. Han älskade sina samer som han samtidigt betraktade som barn, med en naturlig och direkt relation till gud. Han inspirerades av laestadianismen och såg kyrkan som ett rum för alla – väckelsen, frälsningen och att möta gud var viktigare än regelverk och dogmer. Samtidigt var han stenhård med sin syn på det rätta sättet att leva.
Johanna Westesons bok drivs av jakten på vem farfar Hjalmar var – hur han tänkte, hur han egentligen såg på sig själv och samerna – men det är också en djuplodande och personlig undersökning av den svenska kolonialismen, svenska fördomar och rasism då och nu. Och kyrkans starka roll i samepolitiken.
Boken är en resa i tid och rum och även ett utforskande av ett barnbarns förhållande till en farfar, någon man sett upp till och fascinerats av. Som med ökad kunskap och insikt både växer och krymper inför ens ögon.
Mats Jonsson skildrer i tekst og bilder på sin unike måte historien om Stina og hennes samtid. De som har lest den prisbelønte tegneserieromanen När vi var samer (2021) fikk allerede der et glimt av Stina og hennes liv.
Stinas joik er den fascinerende fortellingen om Stina Larsdotter, samejenta som ikke sluttet å vokse.
Når hun levde – på midten av 1800-tallet – var det ikke uvanlig at mennesker med rare utseender ble vist frem mot betaling. Stina lot seg overtale. Den fattige renskjøterdatteren fra Malå ble en attraksjon i både travle ølkjellere og i fine salonger.
Hun ble kjent over hele Europa, og med tiden ble hun stadig mer selvstendig. Hun som i begynnelsen var et offer for sin samtid, ble en dreven forrretningskvinne. I løpet av sitt korte liv kunne hun hjelpe sine foreldre økonomisk og kjøpe seg et eget hus.
Stina ble målt og undersøkt da hun levde, blant annet av rasebiologen Anders Retzius. Etter sin død i 1854 ble hun stilt ut på Karolinska Institutet.
I år – 2024 – ble Stinas levninger begravd i Malå.
Dette er historien om Norges morsomste dame og hvordan hun overlevde en barndom preget av rus, utrygghet og omsorgssvikt
I barndommen ble Trine Lise Olsen sendt fra fosterhjem til fosterhjem – og mistet etter hvert all tro på seg selv og tillit til de voksne rundt seg. I Kan noen elske meg? forteller hun hvordan hun klarte å snu situasjonen, hvordan hun lærte å stole på andre og stå opp for seg selv.
Boken gir også innsyn i barnevernets rapporter – i hva de visste og valgte å se og hvilke tiltak som ble satt inn.
Trine Lise Olsen er sterkt kritisk til oppfølgingen fosterbarn får – og er opptatt av at vi må se alle barn, ikke bare våre egne. Vi har alle en historie – og vi er alle verdt tid, omsorg og kjærlighet.
Har du noen gang opplevd et livsforvandlende møte som knuste dine forutinntatte meninger og åpnet øynene dine for en helt ny verdensbiografi?
I dette selvet fordyper vi oss i den fengslende historien om en norsk kvinne som legger ut på en ekstraordinær reise med selvoppdagelse, og møter et folk fra det urfolkssamiske miljøet.
Gjør deg klar til å bli fordypet i en historie om kultursammenstøt, forskjeller og til slutt de vakre broene som kan bygges mellom tilsynelatende forskjellige verdener.
Marianne Helene Storjord er født i Bodø, oppvokst i Oslo og har bodd i Karasjok siden 1978. Boka er selvbiografisk og vi følger forfatterens reise fra en norsk oppvekst til et liv med samene i Karasjok. Storjord ser på den samiske kulturen sett i relasjon til den norske kulturen.
Edvard Masoni vart fødd i husmannsgrenda Rasta i Rana på Helgeland i 1870. Han voks opp i djup fattigdom og som same høyrde han til eit folk med låg status både i lokalmiljøet og i det norske storsamfunnet. Det som likevel skilde Edvard Masoni frå dei fleste andre samar på denne tida, var at han etter kvart tok to lange akademiske utdanningar. Han studerte teologi ved misjonsskulen i Stavanger, og medisin i USA.
Medisinutdanninga brukte han til å praktisera som lege på den kinesiske landsbygda frå 1912 og fram til slutten av 1920-talet.
Masoni drog for første gong til Kina for å driva misjon i 1898. To år etter at han kom til landet braut det ut store opptøyar som følgje av sterke antivestlege stemningar, boksaropprøret. Mange misjonærar vart drepne. Alle misjonærane frå Noreg med unntak av Masoni reiste då heim. Masoni vart fanga av opprørarar og dømt til døden, men klarte på mirakuløst vis å berga livet. Om boksaropprøret skreiv han at det var den vestlege kolonialismen som hadde skulda, noko anna kunne ikkje Vesten venta seg med tanke på korleis europeiske styresmakter fòr fram i Asia.
Historia om Edvard Masoni er ein viktig del av samisk historie. Saman med nokre få andre kjempa han hardt for politiske idear som femti år seinare vart førte vidare av den moderne samerørsla. Først rundt 1990 kom det store gjennomslaget, og nokre av desse ideane er no offisiell norsk urfolkspolitikk.
ISBN: 978-82-530-4329-6. Pax, 2023. 282 s. Innb. 349.- (kan kjøpes fra Biblioteksentralen og Adlibris blant andre)E-bok: 978-82-530-4399-9. 349.- (tilgjengelig i bsebok, ebok.no og AdLibris blant andre)
Kritikerrost grafisk roman om samiske røtter og identitet. Da farfaren til Mats dør, åpner familien for første gang den låste og forbudte laupen som alltid har vært i forfedrenes hjem. Der ligger papirer som forteller om reineiere og reinmerking, brev fra lappefogden og fotografier fra reintrø, samleplasser for rein. Det viser seg at Mats stammer fra en slekt av skogsamer i Malå-traktene.
Hvorfor har det blitt holdt hemmelig? Hvorfor sluttet de å være samer? Og hvorfor vet de så lite om sin egen historie? Mats Jonsson reiser tilbake i tid, gjennom Sveriges, Sápmis og sin egen slekts historie, i et forsøk på å bli kjent med sin egen bakgrunn. Familiens manglende kunnskap viser seg å være resultatet av en bevisst politikk, som den svenske staten praktiserte frem til langt inn på 1900-tallet.
Samtidig som fjellsamene ble tildelt den nedverdigende rollen som eksotisk urbefolkning, skulle skogsamene utryddes som kulturell gruppe for å gi plass til nybyggere og skogsarbeid. Det var meningen at de skulle glemmes. Da vi var samer er en krønike om en slekts flere hundre års lange kamp for å bevare sitt levesett, og et empatisk portrett av forfedrene som til slutt måtte gi opp. Boka gir også en bred og lærerik skildring av samenes historie i Sverige, som skolen aldri bidro med.
Norsk oversettelse av