På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider.
Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet.
Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá.
ISBN: 9788202904883. Cappelen Damm, 2026. 192 sider. heftet. 229.- (kan kjøpes gjennom Biblioteksentralen og Adlibris blant andre)
Hva er det som koker over og som må ut, i meg og i hundrevis av unge samer? (…) La meg prøve å skrive meg gjennom det. La meg fortelle dere om hvordan arven fra fornorskingspolitikken definerer livene våre. Hvordan fornedrelsen og tapet definerte våre familiers historier, og med det vår historie.
Aslak Heika Hætta Bjørn tilhørte kjernen av de unge aktivistene som i protest mot vindkraftutbygginga på Fosen vinteren 2023, tok seg inn i Energidepartementet og vrengte koftene i protest. Å vrenge kofta er et samisk symbol for å vise politisk uenighet og avsky, og opprøret som vokste fram, handlet om mer enn vindturbiner.
Det var en kulminasjon av sinne og kampånd mot naturraseringer og fornorskingspolitikken Norge har ført mot samene, og som har endret liv, familier og samfunn. Med utgangspunkt i sitt eget, sine foreldres og sine besteforeldres liv, skriver Bjørn om den samiske identiteten som ble forsøkt visket ut – og om kampen for en samisk fremtid.
Aslak Heika Hætta Bjørn (f. 1992) er en samisk skribent, aktivist og musiker. Han jobber som rådgiver for Rødt på Stortinget og er innvalgt på Sametinget for Norske Samers Riksforbund (NSR).
Anna i Markvatnet (1883–1969) vokste opp på et samisk småbruk i Hamarøy. Da hun var lita snakket alle rundt henne samisk, men da hun døde gjorde ingen det – etter et langt liv under fornorskning og utradering av samisk språk og kultur. Anna opplevde også den industrielle revolusjonen slå inn over landsdelen. En havneby skjøt opp av fjæra i Narvik. Båtene fikk motor. Annas onkel ble gruvearbeider i Sulis, og hun sjøl var en periode kokk ved verdens nordligste sementfabrikk, i Tysfjord.
Da Anna arbeidet som tjenestejente, ble hun nær venn av den verdenskjente forfatteren Knut Hamsun, en tidligere ukjent del av historien.
Da Hamsun senere hyllet Hitler, reddet Anna mennesker på flukt fra nettopp nazistene, med eget liv som innsats. Hun var flyktningelos og krigshelt, men hun mottok aldri noen heder mens hun levde. Tvert imot, flyktningelosene ble beskyldt for landssvik. De siste tiårene bodde Anna Pedersen Markvatnet alene i ødemarka, på barndomsgården i Markvatnet. Hun ble funnet omkommet i et vann etter et forferdelig uvær, 86 år gammel.
Billy Jacobsen (f. 1954) er journalist og forfatter. Han har bakgrunn fra blant annet pressen og NRK, og er leder av Filosofilandskap Lofoten AS.
Astrida gilvvagárdi (Astrids hage) er delt i to deler ; Astrid og Anton og Anton og Álgen.
I første del blir vi kjent med Soldahl-familien. Astrid, som er inngift i Soldahl-slekten, er veldig stolt av dette etternavnet. Sin egen slekt snakker hun ikke om. Astrids og Anders`liv blir endret når deres yngste barnebarn, Anton blir født. Han har ingen likhetstrekk med Soldahl-slekten slik som de andre barnebarna deres har. I første del får leseren vite om hendelser som har skjedd og om hemmeligheter i slekten.
Andre del av romanen : Anton og Álgen, handler om tilhørighet og søken etter sine aner. Anton, Astrids barnebarn studerer arkeologi og begynner å forske bestemoren sin slekt, som de ikke vet noe om. Astrid selv har skjult sitt opphav og skjemmes over den. Antons søken forsterker slektbåndene og slik blir Astrids bakgrunn mer verdsatt av slekten.
Første del av bok er gitt ut tidligere: Astrid ja Anton (2015).
Astrida gilvvagárdi románas leat guokte oasi; Astrid ja Anton ja Ánton ja Álgen. Dát romána lea ollesolbmuid várás.
Romána vuosttas oasis; Astrid ja Anton, oahpásmuvvat Soldahl-bearrašii. Astrid, gii lea náitalan Soldahl-sohkii, lea hirbmat goargat dainna sohka-namain. Son doalaha iežas soga čiegus áššiin. Astrid-áhku ja Anders-ádjá eallin rievdá go nuoramus mánáidmánná, Anton, riegáda. Anton ii sulastahte ii veaháš ge Soldahl-sogalaččaid nugo sudno eará mánáidmánát. Girječálli geažida dáhpáhusaid ja suollemasvuođaid ja dađistaga leahkkasit vástádusat.
Romána nuppi oasis: Anton ja Álgen, lea gullevašvuohta ja máttuid ohcaleapmi guovddážis. Anton, Astrid-áhku mánáidmánná lea lohkamin arkeologiija ja guorragoahtá Astrid-áhku soga, danne go ii dieđe dan birra nu olu. Astrid-áhkku ieš čiegadii iežas duogáža ja heahpanattai dainna. Antona guorahallan nanne sogabáttiid sogalaččaid gaskka. Dat dagaha ahte sogalaččat atnigohtet árvvus Astrid-áhku duogáža.
Den 17. utgaven av publikasjonen Samiske tall forteller, en årlig rapport som gir innsikt i samiske samfunnsforhold basert på statistikk og forskning.
Årets utgave har et særlig aktuelt og samfunnskritisk tema, nemlig Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid og rapport. Den viser hvordan spørsmål om mangfold og makt behandles, hvordan mediene påvirker offentligheten, hvem som har delt sine personlige historier, hvordan majoritetsbefolkningen forstår fornorskning og forsoning, og hvilken situasjon samisklærere i skolen står til, støttet av oppdaterte statistiske nøkkeltall.
Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 er et historisk dokument som kartlegger konsekvensene av fornorskningspolitikken og legger grunnlaget for forsoning mellom samer, kvener/norskfinner, skogfinner og majoritetsbefolkningen.
– Statistikk og kunnskap er viktig for samfunnsutvikling og politikk. Samiske tall forteller gir oss viktig informasjon om det samiske samfunnet. Årets utgave har viktige tema knyttet til Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport. Konsekvenser av fornorskningen lever fortsatt i mange strukturer. Vi trenger statistikk og forskning som grunnlag for å kunne gjøre nødvendige endringer som kan bidra til forsoning, sier sametingsråd Maren Benedicte Nystad Storslett (NSR) ved lanseringen.
Sámi allaskuvla/Samisk høgskole fungerer som sekretariat for Faglig analysegruppe for samisk statistikk (FASS), som står bak arbeidet med rapportserien Samiske tall forteller. Sámi allaskuvla bidrar med både faglig koordinering og forskningsbasert innhold, og har en sentral rolle i å sikre kvalitet og relevans i publikasjonen.
På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet.
Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er.
På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider.
Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet.
Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk (nordsamisk dialekt) og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá. Den er også gitt ut som ebok.
På dette albumet tar Kajsa Balto et sterkt kunstnerisk oppgjør med et av Norgeshistoriens mørkeste kapitler i moderne tid: fornorskningen av samene. Musikken er basert på egen familiehistorie og belyser opplevelsene til de samiske internatbarna.
I statlig regi ble Kajsas far sendt til Grensen internatskole utenfor Karasjok som liten gutt for å assimileres, og han ga derfor sitt vitnemål til Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Musikken ble Kajsas verktøy for å bearbeide smerten og sorgen over familiens påkjenninger. Med Rájás ærer hun farens historie og kampen han har stått i hele sitt liv for å videreføre den samiske arven til sin datter.
Med røtter i joiketradisjonen har Kajsa Balto skapt et helt unikt og sjangeroverskridende uttrykk, som beveger seg sømløst og intuitivt mellom indie, pop, rock og world. Musikken på dette albumet er litt mørkere og mer rocka enn hva vi tidligere har hørt fra Kajsa Balto, noe som også fremhever det alvorlige temaet. Resultatet er fengende, vakkert og tankevekkende. Det er umulig å ikke bli berørt av både musikken og fortellingen.
Med seg har hun Ragnhild Tronsmo på cello, Aleksander Sjølie på gitar og Karoline Bjørhi på trommer. Jakop Janssøn er produsent.
Romanen formidler en fortelling fra 1950-tallet om en samisk gutt på internat og fornorskningen som foregår der.
Samuel begynner på internatskole og havner nederst på rangstigen fordi han er samisk. Han savner foreldrene, samtidig som han prøver å glemme dem, prøver å være mindre samisk. Snart hører han ikke hjemme noe sted lenger. Han plages av medelevene og like mye av lærerne. Helt til han en dag får nok – og rømmer. Men hvor skal han dra? Hva er hjemme – hvor hører han til?
Lenge ble barn i Finnmark tvunget til å flytte på internat som et ledd i fornorskingspolitikken. Nedrejord løfter frem et stykke norgeshistorie det ikke snakkes mye om. Hun spinner en fortelling inspirert av faktiske hendelser som engasjerer, provoserer og berører.
For aldersgruppen 9-13 år. Oversatt til nordsamisk av Laila Susanne Sara Oskarsson.
Ingen gikk i kofte da Beate Bursta vokste opp i et norsk fiskevær ytterst på finnmarkskysten på 1970- og 80-tallet. Foreldrene hennes snakket samisk kun dersom noe skulle holdes hemmelig for henne, eller hvis eldre slektninger var på besøk.
Men gradvis endres fortellingene om hvem familien er, og er egentlig stedet så norsk som det framsto da hun vokste opp?
Forfatteren begynner selv å lengte etter å bære kofta. Gjennom å lære seg å sy kofte nøster hun også opp i sin egen historie og identitet.
I denne boken undersøker forfatteren fortielsen, tausheten og skammen, men hun tar også et oppgjør med graderingen av «samiskhet», der samer som har drevet med reindrift og opprettholdt språk har rang som «mest samiske».
Kofta og jeg er en sterk og personlig sakprosa, svært aktuell i dag, også sett i lys av rapporten som ble levert Stortingets presidentskap i juni 2023, fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner).
Beate Bursta er fra Reinøysund i Måsøy kommune. Hun er vokst opp i Havøysund og bor i dag i Alta. Hun har jobbet med samisk og nordnorsk kulturformidling er opptatt av tilhørigheten til små steder.
