Antologi som gir kunnskap om samisk mangfold, samiske helsetjenester, samers helse- og sykdomsforståelse, samt om samisk historie, tradisjoner og kultur.
Boken viser hvordan fagpersoner i helse- og sosialtjenestene kan skape et trygt miljø og trygge rammer i møter med urfolk.
Boken samler bred kompetanse og ulike stemmer; den bygger på kunnskapsbidrag fra forfattere som har levd og jobbet med, og som har klinisk erfaring fra fagfeltet, samt fra forfattere som har forsket på ulike tematikker innenfor de samiske kulturene.
Målgruppen for boken er studenter innenfor helse- og sosialfag på universitets- og høgskolenivå som selv ikke har samisk kultur- og språkbakgrunn. Boken vil også kunne være til nytte for de som arbeider innenfor helse- og sosialtjenestene og som ønsker kompetanseheving. Videre kan boken være en støtte, og bidra til inspirasjon og kompetanseheving for undervisere og veiledere.
Nina Sivertsen, Linda Okstad og Grete Mehus er redaktører. Tekst på norsk bokmål.
Lars Stærk (1902-1975) fra Jurangohppi/Ropelv utenfor Kirkenes i Sør-Varanger samlet og skrev ned samiske sagn han hørte som ung. Historiesamlingen er unik og gir et godt innblikk fra livet slik det var for lenge siden i det multikulturelle grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland.
Sjøsamisk og skoltesamisk levesett og kultur preger historiene, som er preget av så vel humor og kjærlighet, som overfall og drap.
Sagnene er illustrert av to velkjente kunstnere fra Kirkenes. Ellisif Wessel (1866-1949) var både doktorfrue og sosialistisk opprører, men også en svært anerkjent fotograf. Den samiske bildekunstneren John Andreas Savio (1902-1938) ble mest kjent for sine tresnitt som særlig framhever samiske motiver. Mange av disse bildene passer godt som illustrasjoner til Lars Stærks sagn og er derfor gitt god plass til å utfylle historiene i boka.
Lars Stærk (1902-1975) fra Jurangohppi/Ropelv utenfor Kirkenes i Sør-Varanger samlet og skrev ned samiske sagn han hørte som ung. Historiesamlingen er unik og gir et godt innblikk fra livet slik det var for lenge siden i det multikulturelle grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland.
Sjøsamisk og skoltesamisk levesett og kultur preger historiene, som er preget av så vel humor og kjærlighet, som overfall og drap.
Sagnene er illustrert av to velkjente kunstnere fra Kirkenes. Ellisif Wessel (1866-1949) var både doktorfrue og sosialistisk opprører, men også en svært anerkjent fotograf. Den samiske bildekunstneren John Andreas Savio (1902-1938) ble mest kjent for sine tresnitt som særlig framhever samiske motiver. Mange av disse bildene passer godt som illustrasjoner til Lars Stærks sagn og er derfor gitt god plass til å utfylle historiene i boka.
Tekst på norsk (bokmål). Boka er også gitt ut i nordsamisk, tysk og engelske utgaver.
Del 2 av boka som kom ut i 2021 med samme tittel. Denne boka er nok et resultat av DeanuInstituhtta sitt langvarige arbeid med innsamling av materiale om laksefisketradisjoner i Tanavassdraget.
Høsten 2017 fikk DI overlevert et unikt materiale av kartograf og etnograf Jorma Mattsson, Finland, om samiske navn på laksefiskeplasser og strand- og bygder fra Tanamunningen og helt opp til Kárášjohka og Anárjohka, i alt 4200 navn.
Boka er et samarbeidsprosjekt mellom DeanuInstituhtta og CálliidLágádus. Forfatteren av bøkene har utvidet og utviklet manuskriptet med utgangspunkt i Jorma Mattsons materiale. Materialet er blitt såpass omfattende at forlaget valgte å dele manuskripet slik at det ble 2 bøker.
Hvordan formes et folk når livsgrunnlaget utfordres, og historien blir usynliggjort?
Boka gir en grundig og tankevekkende reise gjennom sjøsamisk historie, kultur og rettigheter – fra middelalderens handel og tørrfiskproduksjon til dagens kamper om fjordfiske, havbruk og miljøvern.
Boka løfter frem sjøsamisk kunnskap, sedvane og motstandskraft i møte med statlig regulering, fornorskingspolitikk og moderne koloniale inngrep.
Her flettes rettshistorie sammen med fortellinger om fiskeri, tradisjoner, sagn og endringer i naturen, og gir et kritisk blikk på hvordan nasjonale og globale krefter har formet – og fortsatt former – sjøsamisk liv langs kysten.
Med kapitler om sannhet og forsoning, marginalisering, juridiske krav, og samtidige utfordringer som elektrifisering og havbruksutbygging, retter boka søkelyset mot det som står på spill når rettigheter, identitet og økologi veves sammen.
Et uunnværlig bidrag til forståelsen av det sjøsamiske Finnmark – og en viktig bok for alle som vil forstå dagens politiske og miljømessige stridsspørsmål i lys av historie, arv og rett.
Knud Leem (1697–1774) var en dedikert teolog og språkmann som skrev den første samiske grammatikken. Han bodde ti år i Finnmark – først som misjonær i Porsanger og Laksefjord, og deretter som sogneprest i Alta – og skisserte beskrivelser av det han så og opplevde. Senere engasjerte han en kunstner til å lage 85 akvarelltegninger, og sammen med bildebeskrivelser utgjør dette et hittil upublisert gotisk manuskript.
Forfatterne har transkribert Leems håndskrevne kommentarer og sortert akvarellene i ni tematiske kapitler, bl.a. reindrift, arkitektur, håndverk, klesdrakt og trosforestillinger. Sammen med de praktfulle akvarellene gir tekstene et enestående innblikk i datidas oppfatning av samisk levesett.
Historiker Terje T.V. Bratberg (f. 1955) har utgitt en rekke lokalhistoriske bøker, og har tidligere vært konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, mens Jacob Nordin Andresen (f. 1998) jobber som byguide i Trondheim og har en mastergrad i historie. Tittelen på hans mastergradsoppgave fra NTNU var Dansk-norsk misjon i Trøndelag: En analyse av skildringer om misjonen overfor sørsamene i Trondhjems amt 1706–1731.
Sveriges siste naturskoger er livsviktige for reindriften og den samiske kulturen. Men respekteres samenes rettigheter av de store skogbruksselskapene? Denne rapporten fra Greenpeace og organisasjonen Renskog gir et dystert bilde.
I rapporten undersøkes det hvordan de to store skogbruksselskapene SCA og Holmen opptrer i Sápmi. Til tross for at selskapene er sertifisert i henhold til FSC-bærekraftsmerket, som er basert på internasjonalt anerkjente prinsipper for menneskerettigheter, viser rapporten alvorlige mangler i hvordan de respekterer samenes rettigheter.
Casestudien i rapporten, som fulgte samplanleggingsprosesser mellom Ohredahke Sameby og SCA, og Vilhelmina Södra Sameby og Holmen, bekrefter dette bildet. Den viser eksempler på hvordan selskapene ikke følger FSC-standarder, legger press på og noen ganger hugger ned skog uten engang å involvere de berørte samebyene.
Bok om sametingspolitikken i Norge – særlig det som skjedde rundt valget i 2021, men også de lange linjene i samepolitikken.
Ved sametingsvalget i 2021 ble noen velkjente mønstre fra tidligere valg videreført, men noen tydelige brudd oppstod også. Etter valget framsto Sametingets partisystem som radikalt endret: mens Norske Samers Riksforbund og Arbeiderpartiet tidligere hadde vært de to største partiene, ble Nordkalottfolket denne gangen nest størst. Dette innebar også en polarisering – det ble større avstand og skarpere tone mellom de to største partiene.
Gjennom åtte kapitler dekkes denne utviklingen. Boka åpner med et innføringskapittel om 2021-valget og hvordan man kan forstå det i et historisk perspektiv, og fortsetter med ett kapittel om hvert av de tre største partiene, med grundige diskusjoner av partienes utvikling og analyser av deres velgergrunnlag.
Et eget kapittel tar for seg de geografiske skillelinjene i norsk samepolitikk, som kan sies å drive en del av endringene i partisystemet. To kapitler handler om politisk deltakelse i og mellom valg: et overblikkskapittel, og et kapittel som går nærmere inn på unge velgeres motivasjon for å delta i valg. Det siste kapitlet tar for seg hvilke grupper blant samene som opplever mest hets og diskriminering, også med et blikk på partienes velgergrupper.
Boka henvender seg til alle som er opptatt av det samiske demokratiske systemet i Norge, men særlig til studenter, forskere, journalister og politisk aktive.
Katri Somby går gjennom historien til samebevegelsen og deres kamp. Historien viser også hvor viktig denne kampen var for globale urfolksrettigheter. Engelsk tekst, med sammendrag på engelsk, nordsamisk og norsk.
Avhandlingen tar for seg samebevegelsens strategier fra 1968 til 1990, med fokus på samenes politiske, aktivistiske og interseksjonelle bevegelser i Norden. I 1968 ble samene i de nordiske land betegnet som en minoritet.
Men som et resultat av internasjonalt arbeid og samfunnsutviklingen avsluttes forskningsperioden med Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990. Et sentralt tema i denne studien er på hvilken måte Nordisk sameråds (NSC) rolle var i utviklingen av samenes rettigheter, både regionalt og internasjonalt. NSC søkte politisk godkjenning i nasjonale og internasjonale plattformer som FN og deltok i Verdensrådet for urfolk (WCIP), som de var med på å danne. Hva var strategiene, og hva var resultatene?
Studien peker på viktige begivenheter som Alta-kampen (1979-1981), der samiske aktivister brukte urfolksrettigheter som argument for å utfordre norsk samepolitikk og gjennom dette påvirket en felles nordisk samepolitikk. Denne kampen samlet samenes bevegelse og skapte større internasjonal oppmerksomhet rundt samiske spørsmål.
This thesis examines the strategies of the Sámi movement from 1968 to 1990, focusing on the Sámi’s political, activist, and intersectional movements in the Nordic region. In 1968, the Sámi were considered a minority in most Nordic countries. However, as a result of international efforts and societal developments, the research period concludes with Norway’s ratification of ILO Convention No. 169 in 1990. A central theme of this study is the role of the Nordic Sámi Council (NSC) in the development of Sámi rights, both regionally and internationally. The NSC sought political recognition through national and international platforms such as the UN and participated in the World Council of Indigenous Peoples (WCIP), which they helped to establish. What were the strategies, and what were the results?
The thesis highlights significant events such as the Alta struggle (1979-1981), where Sámi activists used Indigenous rights as an argument to challenge Norwegian Sámi policy, which also influenced a shared Nordic Sámi policy. This struggle unified the Sámi movement and generated greater international attention to their cause. The Sámi women’s movement, established in the mid-1980s, faced intersectional challenges in relation to both the Sámi movement and the Nordic women’s movement. The Sámi’s participation in the global Indigenous movement through organisations like WCIP helped them gain international political legitimacy. However, internal tensions within WCIP eventually led the NSC to seek independence from the organisation by the late 1980s and this process in examined thoroughly.
The thesis also discusses symbolic actions taken by the Sámi, such as the formal creation of a flag and the establishment of national symbols. Ultimately, the Sámi contributed significantly to the global Indigenous movement, particularly by the work with ILO Convention No. 169, which set international standards for Indigenous rights.
