Sieidier er ingen gammel samisk sedvane som hører hjemme i historiebøker. De er en høyst levende kulturarv blant mange samer i dag.
Det kommer frem i denne intervjuboka som skogsamene Kerstin Andersson og Hannah Edenbrink Andersson fra Gällivarre kommune har skrevet.
De er hellige gjenstander, vanligvis steiner eller klipper med en uvanlig form, men det finnes også seider av tre.
Boka forteller hva de betyr for mennesker i dag, om sorg og sinne over de mange seider som er hentet fra sine opprinnelige steder og om tilbakeføring av dem. Seidens egentlige hjem er i det samiske kulturlandskapet, i naturen, i Sápmi. De er de intervjuede enige om. Når det gjelder tilbakeføring av seider som finnes sør i Sverige i dag så oppstår ett dilemma. Hvor skal de plasseres – på museer eller i naturen? Hva skal man gjøre med alle seider uten kjent opprinnelsessted?
Svensk tekst.
Kerstin Andersson har tidligere gitt ut bøkene Unna Sájvva – en skändad samisk offerplats (2021, 2024) og Vuovddesáme – skogssamer från Flakaberg (2023).
ISBN: 9789181012040. Vulkan, 2024. 64 sider. Innbundet. 317.- (kan kjøpes gjennom Adlibris blant andre)
Ellá og Milot er 9 år. De bor i Njurguleahki, under et stort fjell, hvor det bor mange barn. Det er kun Ellá og Milot som liker å ferdes i naturen av barna. En sankthansaften klatrer de opp på fjellet som kalles for Váimmosvárrái Alla Bákti for å se sola som stiger opp. Når de holder på å steke pølser, så dukker det opp en kvinne med 2 barn foran fjellet.