Minorietspolitikken overfor samene i Norge var lenge ensbetydende med assimilerings- eller fornorskningspolitikk. Denne perioden utgjør en egen epoke i samisk historie (1850-1980). Periodens begynnelse knyttes til opprettelsen av Finnefondet i 1851 som ble opprettet av Stortinget for å iverksette et språk og kulturskifte blant samene. Periodens avslutning sammenfaller med Altasaken 1979-81 som ble et symbol for samenes kamp mot kulturell diskriminering og kamp for kollektiv respekt, politisk selvstyre og materielle rettigheter.
Henry Minde arbeider som professor ved Universitetet i Tromsø hvor han underviser i samisk og andre urbefolkningers juridiske, politiske og kulturelle historie. I dette temanummeret av Gáldu gjør han rede for bakgrunnen for norske myndigheters fornorskningspolitikk overfor samene, hvordan det ble gjort og hvilke følger dette fikk.
Disse 130 årene med fornorskningspolitikk lyktes særlig å nå sine mål i de sjøsamiske distriktene, spesielt med hensyn til målet om et språkskifte og delvis også målet om identitetsskifte. Her ble følgene av fornorskningsprosessen individualisert og delvis tillagt skam. Å bli tatt for å være same offentlig var et personlig nederlag, skriver Minde.
Gáldu čála utgis av Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, som har kontorsted i Kautokeino.
Temanummeret om fornorskninga av samene – Gáldu nr 3/2005 – er trykket opp på nytt og er sendt til alle offentlige bibliotek i Norge.